Uskyld

FUS!
5. november 2012
Hjorthen

Ålreit. Ingen av Sara Johnsens tre filmer har vært perfekte. Jeg likte Vinterkyss godt, fikk aldri helt fot for Upperdog, og er fortsatt litt usikker på hva jeg egentlig mener om Uskyld.

Allikevel tar jeg sjansen på å proklamere at hun i dag er vår mest interessante regissør. Hvorfor? Vel, det er fordi begge hennes to første filmer har et eller annet ved seg som får dem til å stå frem fra mengden, og fordi Uskylder en av ytterst få norske filmer hvor jeg blir sittende og tenke og fundere over hva jeg egentlig akkurat har sett når lyset kommer på i kinosalen.

Hva var det jeg hadde sett? En kriminalhistorie? Et kjærlighetsdrama? Et eller annet dypsindig om naturen og menneskene? Eller bare en ganske enkel historie fortalt på en ganske komplisert måte? Jeg er fortsatt ikke helt sikker.

Ytre sett er det en historie om Janne som en dag blir oppsøkt på jobben av sin tidligere kjæreste William. Før vi vet ordet av det har hun forlatt samboer og to stebarn for å tilbringe sommeren med William i barndommens trakter. Nærmere bestemt et lite sommerhus ved en elv. Ved en gård like ved bor Williams bror Ruud. Disse tre har kjent hverandre siden barndommen, William er den snille, Ruud er den slemme, Janne ligger med dem begge i ungdommen. Mer eller mindre frivillig med Ruud, mens det med William er hun som er den pågående. Så er det en ganske lang mellomhistorie med et dødt barn, William har vært i Thailand og så vidt overlevd tsunamien. Ruud driver litt menneskesmugling på si. Når William tar med seg Janne tilbake til barndommens rike våkner Ruuds sjalusi til live igjen, og det ender med at de to brødrene dreper hverandre i skauen.

Elle, egentlig starter det med dette da, resten av historien fortelles i hopp og sprett frem og tilbake i tid.

Det som er udiskutabelt bra med filmen er hvordan den håndterer disse sprangene frem og tilbake i tid. Det oppleves fullstendig sømløst, og er dyktig utført. Aller viktigst for at dette er så fengslende som det er må imidlertid være selve bildene. Dette er antagelig den vakreste norske filmen jeg har sett. Bildene fra skogen og elven er aldeles nydelige, enten man nå er langt fra, eller helt nede og kravler med mark og biller i jorden. Det er usedvanlig dyktig gjort, og det norske landskapet har aldri før sett slik ut på film. Skuespillerene er også gode.

Spørsmålet er hva det hele egentlig betyr. All den bibelske symbolikken, fra barnet som kommer drivende nedover elva, Kain og Abel. Edens hage, og djevelen som stiger opp fra dypet. Hva er egentlig poenget med at politikvinnen som etterforsker saken, og også er vår forteller, er gravid, og stadig dukker opp på lerrettet mens hun kler på seg, og hva er greia med fødselen i åkeren? Alt er drivende dyktig gjort, men hva er det Sara Johnsen egentlig vil fortelle oss her? Jeg får ikke tak i det.

Jeg blir ikke noe klokere av å lese anmeldelsene heller. Alle har fått med seg Terence Malick som referanse, de bibelske bildene, men ingen prøver å forklare hva det egentlig handler om.

Kanskje er det en film som må sees flere ganger for å komme til bunns i. Eller kanskje er det en film som bare ser dyp ut når man står ved bredden og ser ned, når man hopper ut i den viser det seg at vannet ikke går lenger enn til litt opp på anklene. Hva som er svaret vet jeg ikke. I hvert fall ikke ennå.

Men en ting er jeg ganske sikker på. Filmen hadde blitt bedre av å bli strammet opp litt. Vi trenger ikke bihistorien om Ruuds geskjeft med å huse flyktninger på gården sin. William hadde ikke trengt å utdype historien sin om Tsunamien. Jeg tror ikke filmen tjener noe som helst på at politietterforskeren er gravid og at dette åpenbart er av en eller annen betydning. Filmen er best når den er tett på de tre i kjærlighetstriangelet. Alt annet blir mest forstyrrende.

Alt i alt en film jeg rett og slett er usikker på dette altså, hvilket er mye bedre enn en film man har glemt i det øyeblikket man reiser seg fra kinostolen. Gå og se den, og fortell meg hva alt sammen betyr etterpå.

Bilder

Uskyld - Filmar.no

Kategoriar

Film